.png)
Terese ble født den 30. novenber 1977 på Kvinneklinikken i Bergen. Hun var den yngste av tre.
Fra hun var fire år har vi bodd på Bønes her i Bergen. Barneskolen gikk hun ved Bønes skole, ungdomsskolen ved Storetvedt og videregående ved Anton Johannesen og Bjørgvin VGS.
Terese var i hele sin barndom og oppvekst en jente med et usedvanlig godt humør, bestemte meninger og en utpreget rettferdighetssans.
Det hele begynte i januar 1996. Hun klaget over stiv nakke og vi ble selvfølgelig bekymret og redd for at det kunne være hjernehinnebetennelse. På legevakten fant de ingen ting men mente det kunne være virus på hjernen. Legen skrev ut resept på pencillinkur, men denne hjalp ikke nevneverdig.
Utover våren begynte hun å klage på hodepine og pappaen tok henne med til sin bedriftslege den 27. mars. Legen tok blodprøver og undersøkte henne, men fant heller ikke noe galt ved denne undersøkelsen. Påsken stod for døren og bedriftslegen gav beskjed om å komme tilbake over påske dersom hun ikke var blitt bedre.
Påsken dette året ble et sant smertehelvete for Terese, og den torsdag den 11. april var hun tilbake hos bedriftslegen som nå kunne konstantere at hun hadde symptomer, blant annet dårlig balanse, dårlig koordinasjon med mere. Legen henviste til CT-undersøkelse av hodet og allerede fredag den 12 april fikk vi telefon fra Haraldsplass Diakonale Sykehus om at Terese hadde fått time til CT lørdag den 13 April kl 10.00.
Pappa ble med på undersøkelsen. Etter CT scanningen fikk vi beskjed om å vente en stund på resultatet. Legen som tok imot oss på konsultasjonsrommet for å informere om CT-scanningen viste seg å være den samme legen som undersøkte Terese på Bergen legevakt i januar. Denne gang kunne han opplyse at de hadde funnet en tumor i hodet og at Terese måtte legges inn ved nevrokirurgisk avdeling på Haukeland Sykehus øyeblikkelig. Vi kjørte direkte fra Haraldsplass til Haukeland Sykehus hvor Terese ble innlagt. For oss i familien var dette et stort sjokk, men Terese tok tilsynelatende dette greit. Hun ringte venninner og gav beskjed til skolen om situasjonen.
Venner og venninner strømmet til rommet hennes på Haukeland Sykehus med blomster og kosedyr.
16. april ble hun operert og en tumor på størrelse med en plomme ble fjernet fra bakre skallegrop.
Det viste seg ganske snart at den var ondartet, Medulloblastom, sagt å være en meget sjelden type kreft for Terese's aldersgruppe. Terese ble utskrevet fra Haukeland Sykehus den 23. april med timeavtale om cellegiftbehandling i 6 uker og deretter ca 30 ganger med stråling.
I denne perioden mistet Terese undervisningen ved Bjørgvin VGS. Dette var siste året på videregående så hun skulle være blåruss. Skolen var meget behjelpelig og karakterer ble gitt ut fra hele årets resultater, men i de fag hun kom opp i muntlig og skriftlig fikk hun ta eksamen før jul -96.
Men nå var det mai måned og den 17. mai skulle feires. Den 16. mai hadde hun nettopp begynt å ta en spesielt sterk cellegift og skulle ha motgift etter et visst antall timer. Terese insisterte på at hun skulle på byen med venner i klassen, og i lommen hadde hun en liten vekkerklokke og motgiftpillene. Vennene var instruert og alle som en passet på at motgiftpillene ble tatt ved nøyaktig riktig klokkeslett. Hun hadde en kjempefin feiring av 16.-17. mai.
Terese gjennomgikk de foreskrevne behandlingene og alle etterkontrollene var positive for henne. Hun tok sine eksamener og besto. Hun begynte å ta kjøretimer, først med pappaen og senere hos en kjøreskole og fikk sitt førerkort våren 1997. Terese søkte på mange jobber vinteren/våren 1996/97, men grunnet sykehistorien var det vanskelig. Hun hadde før hun ble syk vært støttekontakt for en jente i regi av Bergen Kommune og hun fortsatte med dette en tid. Senere fikk hun arbeidstilpasningskurs på Markeds og Servicemedarbeiderskolen våren 1997. Etter dette kurset var hun i praksis ved Comfort Holberg Hotel i Bergen. I denne tiden var det smått med inntekter for Terese.
Pappa/mamma hjalp til med lommepenger, men det var ikke noe støtte fra det offentlige. Hun forsøkte på sosialkontoret men fikk der beskjed om først å bruke sine egne oppsparte penger, penger hun hadde spart fra hun var liten og penger fra konfirmasjonen.
I oktober 97 fikk hun et vikariat som bud i et bergensrederi, som i dag heter Green Reefers ASA. Etter en tid som bud fikk hun fast stilling som sekretær i management avdelingen.
Hun trivdes godt og var godt likt. Hun gikk til jevnlige kontroller på Haukeland sykehus og alle prøver var fine.
Livet var deilig og Terese fikk lyst på hund. Sommeren 1998 ble hun ''mamma'' til cocker spanielhvalpen Simba.
Våren 1999 fikk Terese konstatert endetarmskreft og ble operert i begynnelsen av juni. Legene fjernet en del av endetarmen men hun var heldig og slapp utlagt tarm. Hun kom seg fort og begynte i arbeid igjen etter en kort sykemeldingsperiode. Det ble ikke foreskrevet noen etterbehandling, verken cellegift eller stråling. I september ble Terese invitert av pappa og mamma på en ferietur til Singapore, Bali og Thailand. Hun strålte og koste seg på denne turen, all kreftbehandling var nesten glemt.
I oktober 2000 viste det seg at Terese hadde fått spredning til leveren. Hun ble operert igjen og fikk fjernet en stor del av leveren. Dette var en stor operasjon og hun fikk et stort såkalt ''Mercedesmerke'' på bryst og mage. Ettersom kirurgene mente de hadde fått fjernet alt sykt vev ble det heller ikke denne gang foreskrevet noen etterbehandling. Etter rekonvalesensperioden gikk hun tilbake på jobb med pågangsmot og godt humør.
En ny vår, 2001, og Terese merker at noe ikke stemmer. Nye undersøkelser og prøver. Mens hun venter på svar setter hun seg ned og skriver dikt. Det første, ''De siste 6 år'' stod å lese i Bergens Tidende (BT) den 16. mai 2001. Det ble funnet en ny svulst i hodet, og hun ble operert i begynnelsen av juni. Etter operasjonen skrev hun et nytt dikt ''I hodet mitt'' som kunne leses i BT den 26. juni 2001.
Kreftsvulsten denne gang var en bløtvevs-svulst i tinningbenet og vi fikk tidlig vite at kirurgene ikke hadde fått fjernet alt, men at resten skulle taes med cellegift. Den 31. juli kommer diktet '
'Det er nå det skjer'' på trykk i BT. Behandlingen med cellegift startet raskt, men dessverre fikk hun etter noen få behandlinger og ny MR beskjed om at cellegiften ikke virker på denne type kreftceller. Det ble en vanskelig tid for Terese og familien og et nytt dikt med tanke på hva som nå skulle skje, ''Dommedag'' stod å lese i BT den 29. august 2001.
Den 30. august var det familiemøte med behandlende leger på Haukeland sykehus og her ble det klart at Haukeland sykehus ikke hadde noen videre helbredende behandling å tilby.
Et alternativ de foreslo var en ny operasjon i utlandet (Cambridge i England), men en slik operasjon ville medføre store skader og hun ville mest sannsynlig bli pleietrengende, måtte mates med sonde og få problemer med språket for resten av livet. Terese avslo der og da og uten betenkning en slik behandling. Hun ønsket å ha det best mulig den tiden hun måtte ha igjen. Den 8. september kom femte dikt på trykk i BT ''Over og ut''.
Ganske umiddelbart begynte Terese å lete etter alternative behandlinger og medisiner. Hun hadde stor tro på Misteltein ekstrakt og inntok over en lang periode doser med dette. Hun prøvde også i en lang periode Magnet-terapi og hun fikk leiligheten ''avmagnetisert''. Alt ble diskutert med behandlende leger ved Haukeland sykehus som ikke hadde innvendinger men som heller ikke anbefalte disse alternativene.
Den 29. september kunne man i BT lese neste dikt ''Alternativer''. Terese kjempet en innbitt kamp og det var aldri snakk om å gi opp. Det fantes ikke ord som om eller hvis jeg blir frisk i Tereses ordforråd. Det het alltid: når jeg blir frisk. Døden ble sjelden nevnt.
Drømmer hadde hun, og mest lyst til en ny reise til Østen sammen med sin kjæreste. Hennes siste dikt kom i BT den 30 oktober 2001: ''Reiseklar''. Dessverre ble det ikke flere reiser.
Utover høsten 2001 og vinteren 2002 fikk Terese økende smerter og hun fikk sterkere og sterkere symptomdempende og smertestillende medisiner. Hun fikk strålebehandlig mot tinningbenet som symptomdemping.
Hun fikk lammelse på venstre side i ansiktet og grunnet medisinering ble det store kroppslige forandringer. Hun ble avhengig av stokk. I april 2002 kjøpte Terese seg ny bil – en liten Peugeot. Dessverre fikk hun ikke brukt denne bilen så mye da hun måtte ta så sterke medisiner med fareskilt – rød trekant.
Terese var alltid en optimist som håpet helt til det siste at hun ville overleve også det fjerde kreft-angrepet.
Etter rekonvalesentperioden i 1998 kjøpte hun seg hund – en Cocker Spaniel som hun kalte Simba. Før operasjonen i 1999 kjøpte hun Vestlandsdrakten. (En type bunad). Etter operasjonen i leveren i 2000 lånte hun penger og kjøpte seg en 2-værelses leilighet i nærheten av hvor foreldrene bor. I 2002 – etter at hun hadde fått beskjed om at hun sannsynligvis ikke ville overleve, kjøpte hun ny bil.
Utover sommeren 2002 utviklet sykdommen seg mere og mere: Terese bodde fra juli måned mere permanent hos foreldrene. Hun trengte mere og mere pleie og omsorg og hun ble sittende i rullestol og kom seg ikke mye ut. I denne perioden var hun en hyppig «gjest» på poliklinikken på Haukeland Sykehus og hun var også flere ganger innlagt for kortere perioder. Haukeland Sykehus, både leger og pleiere skal alle ha en stor takk for all hjelp Terese ble gitt i hele hennes sykerioder. Terese fikk beskjed om at hun kunne bare komme til Haukeland når behovet var der. Det ville alltid være en ledig seng til henne der.
I slutten av september 2002 måtte foreldrene be om hjelp fra hjemmesykepleien for å behandle et sår som ikke ville gro i hodet til Terese (operasjonssåret). Dessuten hadde Terese fått morfinpumpe for smertelindring og det var best med profesjonell hjelp til denne behandlingen.
Den 9. oktober, om morgenen da hjemmehjelperne kom, kastet Terese opp middagen fra forrige dag. Hun var da meget syk og hjemmehjelperne ringte etter ambulanse. På Haukeland Sykehus ble det om ettermiddagen/kvelden holdt et familemøte med leger og vi fikk beskjed om at Terese var døende. Det var ingen kontakt med henne etter at hun kom på Posten denne dagen. Pappaen overnattet med henne. Om morgenen den 10. oktober, da sykesøstrene skulle ta morgenstellet og pappaen skulle hjelpe med å flytte Terese i sengen, tok hun sitt siste åndedrag. Klokken var da 0935.
Terese hadde i sine sykeperioder vært meget åpen om sine sykdommer. Hun ble intervjuet i Bergens Tidende første gang 12. oktober 2000. Utover i 2001 holdt hun venneflokken og andre oppdatert om sin sykdom og sin optimisme ved å skrive flere dikt som ble tatt inn på Debattsiden i BT.
Den 30. september 2001 var det igjen en stor artikkel om henne i BT Søndag.
Terese var aktiv i kreftforeningens ungdomsgruppe (UG) og hun var også en tid varamann til styret i UG.
Hun var flere ganger med UG på reiser, blant annet til Canary Islands 2 ganger, og med båt til Newcastle. I UG fikk hun naturlig mange venner og hun mistet dessverre også en del av dem.
Terese døde den 10. oktober 2002. den 30 november samme år ville hun blitt 25 år.
Terese etterlot seg mange gode minner til familie og venner. Ved hennes bisettelse den 17. oktober var Troens kapell ved Møllendal helt full.
Tereses urne er satt ned på Bønes gravplass.
